lol

Jeg tenkte på en ting.

 (halloooo her er meg som tenker på en ting) 

Jeg er 17 år, og jeg tenker bare på alt som skal skje i fremtiden. Jeg husker så vidt hva jeg har gjort i januar, fordi dagene bare har flydd og jeg fylles med glede fordi - HALLO, da er det straks februar og etter februar kommer mars og etter mars kommer april- og da er det plutselig vår! Og til våren blir alt bra. Men SÅ, er det plutselig sommer og vipz så starter mitt siste år på vgs. (litt overdriving er lov)

Tiden er noe jeg bruker mye tid på å tenke på. Er ikke det teit. Jeg kan jo uansett ikke gjøre NOE med den; annet en å leve selvsagt.

Og så. Når 3. klasse er over, "da  begynner livet" (neida, jeg lever og jeg opplever masse og er så takknemlig og vil være 17 for alltid). Da skal alle drømmene plutselig settes i verk. Det er en ting å drømme over en kopp kaffe i Oslos trygge og kjente gater, etter skoletid. Men når man plutselig må fysisk gå til verk for å nå drømmene sine - det er da ting blir vanskelig. 

"Eh hvor skal jeg få pengene fra? Hvor skal jeg bo? Er jeg i det hele tatt klar for å flytte ut av lille Oslo? Jobb? Regninger? Hva skal jeg fylle dagene med.....?"

Heldigvis slipper jeg å tenke på dette nå, men jeg kan ikke la være. Altså, jeg kan ikke noe annet en å gå på skole - det er jo det jeg har gjort i 12 år! Skolen skaper en slags rutine, eller en ramme. Ingen dag er lik (ikke på nissen ihvertfall høhø), og du har en grunn til å stå opp, en grunn til å gå ut, du treffer VENNENE dine, og du har fortsatt masssse igjen av dagen når du er ferdig. Når man plutselig mister denne "rammen" flyter ting ut. Vennene dine spres utover hele jorda(!). Kommer jeg til å se mine bestevenner hver dag da? 

Jeg må bare bli flinkere til å nyte det jeg har HER og NÅ. 

Selvom jeg egentlig bare gleder meg til sommer, og sol/opp/ned-gang, og bare bein, og til at alle vennnene mine kommer hjem fra den store verda aka utveksling (derfor jeg blogger???!?!? lol- et så sykt dypt og pompøst innlegg - de inspirerer meg hehehehhe) 
Oki. Vet ikke helt hva dette innlegget er jeg. Er vel som alltid med meg: bare babbel, og kaotiske og uorganiserte tanker. Men sånn er det  

 

 (naaawwww løper langs solnedgangen og maler en benk, herregud minner daa^^:3) 

ah shit. Men vi snakkes a livet.

















LOl

Seriøst ass.

Jeg har så sykt mye på hjerte. Men... Jeg fant ut at jeg må bli litt mer mystisk. Ikke bare dele mine livsdetaljer med hele verden (AKA SÅNN NOEN FÅ LESERE), men så har det seg slik at jeg faktisk syntes det er ganske gøy å blogge.

Når blogger jeg?
NÅR jeg egentlig har sykt mye annet å gjøre, men tankene er bare et helt annet sted.

Nå er tankene mine i hele verden. (hvor er verden ;) ) .

Nei men seriøst. Det kribler i fingertippene. Oslo gjør meg rastløs, jeg må reise! bortbortbort.....

Ting jeg helle vil se og oppleve enn Oslo akkurat NÅ:

- Firenze, og all kunsten. Og maten, herregud, MATEN. Og temperamanget til Italiernene. (Jeg leser Dan Brown's inferno, på dansk av alle ting. De er i Firenze nå)
- New Zealand og Anneli. Og soloppgang, og sand mellom tærne, og saltvann i håret.
- PARIS!! Og brosteinsgatene, og maten (mmmm fromage og caffe au lait og pain au choclate, aka mine eneste fransk kunnskaper) og språket, og menneskene.
- New York, og atmosfærene, og ideen om at ALT ER MULIG. 
- En eller annen sinnsyk festival, med alle mine favoritt mennesker OG favoritt artister PÅ ET STED. PA-RA-DIS.

seeee, her var jeg på øya :---)))  
 

Herregud, vet ikke hvor jeg vil med dette. Jaja, det går bra. Forresten, se på dette og bli FASINERT over verden.


ps: Vi har teaterforestilling nå, og jeg spiller en prostituert sigøyner, lol. 

SNEIKSSSSS (om sånn 3 måender ellerno) 

 

01.07.2013

Hei!

 

Jeg har så forferdelig mye jeg vil skrive, men jeg finner ikke tiden. Men jeg kan si at jeg har fått hovedrollen i en ny, norsk spillefilm!!! og jeg kan ikke tro det..  dette blir en innholdsrik sommer.

I mellomtiden, her er en video fra tenerife. Og har forresten kjøpt meg et gigantisk verdenskart til å henge på rommet, jeg bare elsker det. HVOR ER VERDEN? (IKKESANT) 

 

Wow s/s 2013 from magnus nordstrand on Vimeo.

et forsøk på kjærleik

Kjærlighet. 

Kjærlighet er kanskje noe av det skumleste jeg vet. Mulig det hanlder om at jeg ikke riktig... forstår det. Jeg er oppvokst med to skilte foreldre, skilte besteforeldre og generelt en liten familie uten mange menn. 
Resten av slekta mi, derimot, slik som grandtanter og egentlig alle utenom mine nærmeste, er alle i lykkelige ekteskap. Flere av dem har vært gift siden de var 16-17 (!) og deres barn har også stifte familie i ung alder. Jeg syntes bare det er så rart, hvordan det kan være SÅ store kontraster. Og, finnes det virkelig en eller flere personer som er perfekt for meg som kan utfylle meg, som jeg kan leve med resten av livet? 

Kjærlighet oppstår når man minst venter det.  Oooook. Altså jeg har jo skjønt nå, at kjærlighet ikke er som på film.

Men når kommer denne kjærligheten til å ramme meg? Og hvordan vil det oppleves?  Jeg er en romantiker. Det vet jeg. Romantikeren som aldri har elsket? Jeg vet ikke. Jeg er egentlig ikke rett person til å skrive et slikt innlegg, ettersom jeg aldri har vært forelska. 

På barneskolen var man forelska hele tiden, og å stille noen et spørsmål om hvem de likte nå, eller hvordan deres kjærlighetsliste så ut, var helt normalt. Husker jeg hørte noen prate om at det tok langt tid før man ble ordneltig forelska i noen når man ble voksen, og jeg bare: "hæ? men jeg er jo forelska hele tiden!!!".  Ja. det var nok en liten form for "forelskelse", følelsene og suget i magen var kanskje liknende, men nå kunne man aldri bli forelska i en gutt bare fordi han sparket fotball og smilte til deg, selvom dere ikke turte å snakke sammen. 

Det jeg syntes er så rart, som skjer hele tiden; verden over. Er hvordan man kan gå fra å være to personer som er superforelsket, oppslukt av kjærligheten til hverandre - til å hate hverandre. Og at følelsene går over. Dette med ekteskap, handler ikke bare om å være forelsket i 20 år, tror jeg. Det handler også om å finne en person, en bestevenn, du kan leve og omgås med. En person du kan stifte et liv med. Det er store ord, da. Finne én person, som du skal dele DITT liv med. 

Er det ikke rart, at hjertet bare er en muskel, men likevel gir det deg en helt annen smerte, enn andre muskler. Og når man elsker noen, elsker man dem både fysisk og psykisk. Dette betyr at de også kan såre deg fysisk og psykisk. Det er ikke bare vondt å bli avvist, det går utover både det psykiske og fysiske. Jeg har aldri opplevd dette, og lurer på hvordan det kommer til  å føles. MEN, jeg har opplevd det flere ganger gjennom andre. Og det er virkelig ingen trøsterod som er er bra nok i en slik situasjon. Tenk; når de som får hjertene sine knust, blir kjent med en personen, har de ingen aning om at denne personen kan eller kommer til å påføre dem slik smerte; det er ikke sikkert personen vet det selv. Jeg tror det er derfor mange blir redd for kjærlighet. Tøffe jenter, fulle av selvtillit, som kanskje er med mange gutter, kan trekke seg unna så fort det blir noe seriøst. Jeg tror dette er fordi kjærlighet er noe av det mest sårbare vi mennesker kan føle, ingen kan innerst, inne være selvsikker når det kommer til ekte kjærlighet. For følelsene er så ukontrollerbare, og man vet aldri helt sikkert hva den andre føler om deg

Bare det at en person skal være glad i deg for alt du er, er skummelt. Det er ikke en venn som kan digge deg fordi du er lættis, eller se opp til deg fordi du tør å si hva du mener. nei, dette er en person som skal se alle egenskapene dine, og litt til. Den skal virkelig se "deg" på en annen måte enn dine nærmeste gjør. 



 

Hmmmm.... ble ikke så mye klokere av dette innlegget. Men dette er iallefall noen tanker rundt kjærlighet. Jeg gleder meg til å oppleve det, og forstå hvordan en følelse kan være det BESTE i verden, men også det verste. Jeg har jo kjent små øyeblikk av det. Mennesker har sikkert helt forskjellige syn på kjærlighet, og det er egentlig et ekstremt sårbart tema for meg og, tør nesten aldri å prate om det, iallefall ikke når det gjelder mitt kjærlighetsliv.  Dette er også noen av grunnene til at jeg liker så godt å lese, for det er virkelig ingen bok uten en form for kjærlighet, og John Green f.eks skriver så søte, og ekte kjærlighets historier. Ikke bare de store HoLLYwoodgreiene. Når man tenker over det, er kjærlighet OVERALT. Det finnes ikke en eneste film, bok, sang etc... uten et lite snev av kjærlighet, hvorfor? Fordi det er viktig. 

Likevel tror jeg på kjærligheten, gjør du? 












 

hei

Krav?

Hei. dette har jeg egentlig, absolutt, IKKE tid til. Men, ai, alt man rekker når man ikke har tid. 

Igår kom jeg hjem etter en lang dag som inneholdt: proteinsyntesen, bioteknologi, cell- og en evighet til med skolearbeid  og tungt stoff (Som jeg IKKE interreserer meg for. Jeg vil bare droppe ut av vgs og flytte til et fint sted og studere psykologi, og engelsk, og drama, og filosofi, og latin mens jeg drikker te fra en stoooor tekopp og spiser moreller) . Og da jeg kom hjem, tenkte jeg på hvordan uken kom til å se ut.
Tirsdag: Photoshoot hele dagen. (MÅ egentlig gjøre mer naturfag) 
Onsdag: Kjøpe noen viktigte ting, presse inn litt naturfag OG engelskøving før jeg skal på INNSPILLING helt til 00.00 ++. 
Torsdag: naturfag OG engelskrpøve (avgjørende), øve matte hele dagen. Prøve å rekke middag for å tilbringe en dag med familien. 
Fredag: Matteprøve. Innspilling hele natta.

sorry, skjønner at det der er kjedelig å lese. men poenget mitt er: hver dag er fullt med ting jeg elsker å gjøre, MEN, ting det forventes at jeg får til. Jeg skal på 120 timer klare å kombinere et sosialt liv med famile (dette i seg selv er et stort problem for meg, da jeg har 2 hjem og som regel alltid prioriterer venner) Prestere på skolen. Prestere på jobben. Prestere i det jeg elsker å gjøre, i det jeg vil jobbe med.

I går fortalte min alkoliserte dramalærer meg: "Ja, Thea. Du ligger mellom 5 og 6, men av meg får du 5. Det handler om at du er litt for "flink pike" og litt for "søt."" auch. Jeg forstår ikke lenger hva som forventes av meg, er det ikke nok å bare være meg? Neii, det er feil. Det er ikke bra å være FOR flink, eller FOR søt, eller FOR smart etc.. Hver dag skal vi klare å forholde oss til våre egne krav, til krav andre mennesker stiller oss, til krav samfunnet stiller oss. Og til tider gjør det meg litt gal. 

I hvertfall da, etter at jeg hadde tenkt igjennom uka og alle disse tankene om krav og alt sånn, tok jeg på meg de nærmest ubrukte joggeskoene og løp. Jeg bare løp gjennom skogen, ingen sti, ingen vei, bare skog og busker og solnedgang. Jeg var helt alene, noe jeg ikke har vært på lenge. Og det var så deilig å ta seg tid til egne tanker. Vi er så heldige som midt i oslo; en by full av eksos og asfalt, har tilgang til frisk luft og natur (selvom jeg kanskje bare utnytter denne noen få ganger pr. år).  Selvom klokka var 11, og jeg egentlig burde vært redd for å løpe gjennom skogen, hadde jeg musikk og en STOR rød sol, så jeg bare nøt det.  

 

 Og herregud så mye jeg tenkte på. Det er så utrolig mye jeg vil skrive her. Kanskje jeg bare må hoppe på et tog, så jeg har tid. Hehe. Nei, men det skjedde noe utrolig merkelig og melankolsk på turen. 
Jeg løp forbi mitt gamle hjem, et av de stedene jeg har bodd lengst. Der bodde jeg med en stemor, og 2 stebrødre og 3 forhatte katter og pappa. Og det var bare helt ekstremt merkelig, å se huset igjen. Med ett kom alt tilbake, og det var som å gå forbi mitt gamle liv. Jeg bare tenkte på HVOR mye som har forandret seg på et og et halvt år. Jeg har flyttet to ganger, skal få en bror (mitt første søsken!!!), begynt på videregående og fått en helt annen stil, helt annen selvtillit et helt annet syn og forståelse av livet. Jeg har bodd alene med pappa og hatt et skikkelig bra liv rett og slett,  det er helt utrolig hvor heldig jeg har vært, som får oppleve en så fantastisk ungdomstid som det sitste året har gitt meg. Men det var litt skummelt, å tenke på at sånn var livet mitt, men nå er det  virkelig helt borte, og jeg vil aldri noensinne leve på den måten igjen. De 3 årene i Leirskallsvingen 27 er nå bare et minne, noe som har formet meg, men ikke lenger mitt liv. Det er så langt fra livet mitt. Og det er jeg glad for. 

Er det ikke rart. Hvordan ting endrer seg? Nå bor noen nye mennesker, som har sine helt egne liv; sine helt egne historier, i huset jeg opplevde mye rart i. Hendelser som virker store for meg, betyr for andre mennesker INGEN verdesn ting. Akkurat nå, som jeg sitter på det tomme rommet mitt, som kun vil være rommet mitt i to uker til, virker livet mitt så stort. Jeg sitter å tenker på alle mine problemer og gleder, alle mine oppgaver og alle mine minner. Men somer vi litt ut, er jeg bare en av mange tusen mennesker her på nordstrand. Somer vi enda lengre ut er vi bare noen mikroskopiske nordmenn langt opp i nord, og går vi enda lenger ut, er vi alle bare en klump med celler som kommuniserer med andre celler, og somer vi enda lengre ut er vi næremest usnylige på den lille jorda, som svever blant ting som er STØRRE enn vår forståelse. 

Vi mennesker er så små, men så store samtidig. Ok, så krav da folkens, det glemte jeg helt bort. Vet ikke om noen skjønner dette innlegget; gjør jeg det selv? Vet ikke. Men, nå må jeg pusse tenner og sove. For imorgen blir en lang dag, men jeg gleder meg!!! 

 

BRANGELINA

Igår lekte vi Brad og Angelina. Det er en ny lek hvor man adopterer små søte barn for en dag.

Vi kalte dem Ferdinand (han med den søte tskjorta: STOP KISSING ME PLEAASEEE...) og Ryan og ....
Han siste er enda ukjent.

Det var gøy, og de var søte. Og det var sol.

ROMMET MITT

... Slapp av, bare tuller. Har dessverre ikke laget noen fin, inspirerende video av rommet mitt, eller ryddet det og tatt fine bilder av det. Jeg har, derimot, tatt noen photobooth bilder til dere (hallå photobooth overgår Canon Eos 50000000+++) av meg og sminkespeilet mitt. Dette sminkespeilet fikk jeg av 3. ulike grunner.
1. Jeg trengte et speil.
2. Jeg elsker jo alt som har med teater og film og gjøre, så har alltid drømt om å ha mitt eget hollywood speil ;);););) (omg thea)
3. Denne leiligheten er 15 av 16 plasser jeg har bodd, og da sa mamma: thea, når vi flytter hit skal du få et fint rom. Så da overrasket mamma og kjæresten meg med å pusse opp rommet mitt ( 2 år siden).

ÅÅÅÅ FETE GRUNNER THEA.

(ryddet for dere ;D hehe) 

(seee så ryddig da!!!! ;);) ) 

(.. neiiiida lurte dere, dette ekke rommet mitt ASS) 


(SMIIILE BECAUSE IT'S TIDY)

(hadde coooool photobooth-shoot med en gang jeg flytta inna ass) 

(enda en coooool photobooth-shoot, men ny location, foran senga. ps: englene er fjernet ass) 


 

Woawch, i dag er jeg, thea aka. tisifi, i merkelig humør og bruke-tredjeperson-humør. Men det går bra, man kan ikke alltid være dyp. Nops. Og nå er det til og med SOL ute. Denne uka som har vært sååå regn og eksamensfull. Wuhu.

Rommet mitt er sykt rotete nå ass. IRR ASS. Orker ikke rydde, vil bare høre på techno musikk og rive ned alt som henger på veggene og få et stooort rom med rosett i taket og hvite tregulv. Har egentlig ikke tid til å rive ned ting som henger på veggene da, for må gjøre lekser. Bioteknologi, Surrogati og Matematikk er jo kjempegøy da ;);) hehe not. Kanskje det er derfor jeg er så rart humør? Etter at jeg begynte på nissen har jeg nesten ikke gjort en eneste lekse, fordi vi har nesten ingen. På Kasstellet derimot, hadde vi flere uker hvor vi hadde opp mot 7 prøver/presentasjoner på en uke. Det er rart, hvordan jeg i 10. klasse ga sååå mye av meg selv til skolearbeid, og faktsik var skikkelig flink på skolen. Dessverre stoppet reisen til vitnemålet på nissen (Metafor ellernoe for at vitnemålet kun ble brukt for å komme inn på nissen, nå må jeg starte helt på ny). Vgs, blanke ark, klar for å gjøre det DRITBRA og komme ut av VGS med et vitnemål som åpnet alle dører. HAHA, yeahh. Nei ass. Vgs har en helt motvirkende effekt, man klarer ikke å forstå at det virkelig er avgangsfag. Den karakteren du får på den prøven, vil stå på vitnemålet ditt helt til du er ferdig med vgs, og jeg vil heeelst slippe å ta opp fag som privatist. Sånn som nå, må egentlig jobbe med disse viktige avgangsfagene, i steden sitter jeg her, med beina på skrivebordet, og BLOGGER om alt jeg må gjøre. Kunne jeg ikke heller brukt norskferdghetene mine (som ikke er spesielt gode) på den kjedelige artiklen om surogati?

 (fordi jeg må rydde rommet. hehehhehe neiiiida) 

Oki. En ting jeg må bli flinkere til når det gjelder blogging er: FOKUSER PÅ EN TING. Dette innlegget gikk fra rommet mitt, til en liten livshistorie, til litt klaging på vgs, til å liste opp alle temaene som ikke henger sammen aka. SURR. jeg er så mye surr. huff. okei.

Hade.

Her er forresten technolista mi, det er en blanding av niggahrap og techno ellernoe. Vet ikke helt.

DON JON

Jeg gleder meg. Snart kommer filmen som en av mine favorittskuespillere har både skrevet og regissert, nemlig DON JON med Joseph Gordon-Levitt og Scarlett Johanson. Kommer til høsten!

 

Amélie


Amélie er en av mine favoritt filmer. Den er så merkelig og søt på en gang. Den er perfekt å se på regndager som idag, hvor man ikke orker totalt "hollywood-klisje", men heller ikke deprimernde filmer. Amélie er i en kategori for seg selv. Den er bare så rar. Jeg elsker måten de innleder med hva hver enkelt person liker, dette viser de små hverdagslige gledene store filmer ikke har tid til å vise. Som f.eks at Amélie sin far elsker å rive av store flak tapet, eller at Amélie liker å legge merke til detaljer ingen andre gjør. 

For ikke å nevne språket. Fransk er så utrolig vakkert, og Audrey Tautou i seg selv gir meg lyst til å finne fram fransk ordboka og lære meg flytende fransk. Dessverre er dette engasjemanget borte hver mandag og onsdag, hvor jeg piner meg gjennom en 90 minutter fransk... C'est la vie. Uansett, så er fransk film nydelig. Det blir med ett så mye mer romantisk. 





Med en av de vakreste kvinnene jeg vet om i hovedrollen, verdens vakreste språk, og noe av verdens fineste filmmusikk er dette altså en skiiiikkkelllliiiiigggg braaaaaa film som alle må se minst EN gang. 

 

 

Kjærlighet finnes <333
Les mer i arkivet » Januar 2014 » November 2013 » Juni 2013
hits